Den ledige spilleren – Posisjonsspillets viktigste idé

Jeg lot meg fort fascinere av Pep Guardiola. Det var et eller annet med det jeg kunne se i lagene hans som ga mening for meg. Det så ut som det lå noe bak. Det var et mønster her. Regler. Og jeg likte det. Før Guardiola hadde jeg et annet inntrykk av treneryrket. Jeg klarte ikke å se for meg at treneren var veldig involvert i hvordan et angrep utspilte seg. De fleste angrep så tilfeldige ut. Skapt av individuelle prestasjoner. Men i Pep sine lag var det noe mer. Her var det en kollektiv plan. Det virket koordinert. Jeg klarte enda ikke å se det tydelig, men jeg måtte bare finne ut hva det var. For det var åpenbart noe som Guardiola hadde skjønt som ikke vi andre var informert om.

På jakt etter mønstrene i Guardiolas system, kom jeg over «den ledige spilleren».

Teorien bak den ledige spilleren er kanskje den best bevarte hemmeligheten jeg har kommet over i fotballen. Mest sannsynlig har det forblitt en gåte fordi det har vært utkledd som en selvfølge. Det nevnes i forbifarten i de fleste artikler om posisjonsspill. Naturligvis skal man finne og bruke den spilleren som har mest rom på banen. Det sier seg selv. Men at det sier seg selv er kanskje nok til at man slår seg til ro med idéen. Det var det heldigvis ikke for meg. Jeg trengte å vite eksakt hva Pep og Cruyff og gjengen må ha tenkt om den ledige spilleren. Og hvorfor de tenkte det.

Jeg skaper gode forutsetninger for deg, slik at du kan gjøre det samme for nestemann

Med tiden ble det tydelig at det som gir oss størst sannsynlighet for å skape farligheter er en god kombinasjon av tid og rom. At én av våre spillere blir satt i en situasjon med god tid til å gjøre sitt neste trekk fremover i banen uten forstyrrelser. Og at denne situasjonen etterhvert oppstår i et rom hvor vi kan gjøre skade på motstanderen. At det var mulig å manipulere tid og rom til vår fordel hadde jeg hørt om. Hvor man skulle begynne for å forstå hvordan var derimot et mysterium.

Jeg hang meg opp i ordet tid. Hva ville det egentlig si å ha tid i fotball? Kunne vi telle det i sekunder? Eller måtte det en annen definisjon til? Jeg overbeviste meg selv etterhvert om at tid var en tilstand. En posisjon man befinner seg i hvor man har gode forutsetninger for å få til noe lurt. Forlengelsen av dette ble at alt vi gjør i oppbyggingen handler om å gjøre det enklere for den neste medspilleren å få til noe produktivt. At jeg skaper gode forutsetninger for deg, slik at du kan gjøre det samme for nestemann. Og at tid er synonymt med å ha gode betingelser for å spille fremover. I posisjonsspill blir disse gode betingelsene ofte omtalt som en «fordel». Og den naturlige målsetningen i et posisjonsspill er at vi ønsker å skape fordeler for oss selv og hverandre slik at sannsynligheten for å score mål øker, og helst at vi samtidig minsker sannsynligheten for mål imot. Ved å sørge for at den neste mottakeren av ballen er én som har god tid og rom til å avansere med ballen gjør vi forutsetningene for å lykkes gode.

Mysteriet om hvordan vi kan forstå og manipulere tid og rom løste seg når jeg fikk øynene opp for den ledige spilleren. Vi kan organisere oss slik at veien til gode forutsetninger blir naturlig. Og vi kan forstå det neste logiske trekket basert på motstanderens press. Den ledige spilleren, spilleren med gode forutsetninger, oppstår der hvor motstanderen velger å forlate oss.

Teorien bak den ledige spilleren

Ved å ha én spiller færre i vårt angrepsledd enn motstanderen har i sitt forsvarsledd er det enkle regnestykket at vi nå har én spiller mer på resten av banen. To spillere fler hvis vi kan inkludere vår egen keeper. Dersom vi plasserer disse spillerne rasjonelt, og flytter ballen på en god måte, så kan vi spille oss frem til en spiller som kan avansere med ballen uten press. En spiller som er fri. Som i øyeblikket ikke har en direkte motstander. En spiller med gode forutsetninger. Dette er den ledige spilleren.

Premisset er enkelt. Men for å få det til i praksis kreves det en meget god forståelse for posisjonering. Å nøye vurdere hva én spillers plassering har å si for motstandere og medspillere i nærheten. Man må lage et kart som spillerne kan orientere seg etter utifra den motstanden man møter. Og sette opp spillerne sine i posisjoner som gjør det mulig å lykkes. Vi kan bevisst posisjonere oss på en måte som lar oss utnytte at en motstander velger å presse.

Everything is much easier when the first progression of the ball is clean

Juanma Lillo

Hvis vi får starte med et overtall, trenger ikke ballen å ta store omveier for å komme frem til den som er fri. Kai Bardal sier det sånn her i et intervju med fotballdykket:

«Ofte prøver man å starte med et overtall bakerst. Dette bruker man til å starte ryddige angrep og lete etter overlegenheter lenger fram. Eksempelvis finner man kanskje et nytt overtall lenger fram eller en midtbanespiller i god posisjon, som igjen spiller ballen videre. Av og til hender det at man spiller seg helt gjennom, eller kan utfordre i god posisjon.»

Den ledige spilleren oppstår ofte i rommet som forlates av den som presser

Når vi har fått en ledig spiller i bakre ledd og kan avansere med ballen kan vi tiltrekke oss oppmerksomhet fra andre. Fra spillere som kanskje har ansvar for én av våre medspillere. Den som forlates av sin forsvarende motpart blir ledig.

I eksempel 1 er stopperen fortsatt fri. Å gi fra seg ballen på dette tidspunktet vil ikke ha gitt den neste mottakeren av ballen en bedre situasjon enn det han selv hadde. Det skaper ikke en ny ledig spiller, eller bedre forutsetninger for nestemann.

I eksempel 2 har stopperen pådratt seg et press fra en midtbanespiller. Fordi vi er posisjonert til å utnytte dette godt, så blir ankeret vårt ledig. De andre spillerne våre er «tatt ut» av sine direkte motstandere. Hvem som blir ledig avhenger av hvordan motstanderen velger å respondere på at ballføreren er fri. Men det er ikke bare enkelt å se og forstå dynamikken i hvem som bør være den neste mottakeren. Som Juanma Lillo sier:

Positioning of the opposition will always indicate the best solutions. Recognizing those solutions is a matter of experience and intelligence.

For eksempel i situasjon 3 går midtbanen i press på ballen, og motstanderens høyre kantspiller velger å forlate sin back for å hjelpe til sentralt. For å ta ut det som ellers ville vært et ledig anker. Backen han forlater er nå fri. Motstanderens kollektive respons er altså det som hjelper oss å bedømme hva som skal skje videre.

I situasjon 4 er den ene midtbanespilleren i press på ballen, mens en annen midtbane støter opp på vårt anker. Det gir oss en fri indreløper høyere i banen. Men om vi skal klare å utnytte dette med så få pasninger som mulig er posisjonen til både indreløperen og ankeret essensielt. De må plasseres på en måte som gjør valget til motstanderen avgjørende. Han skal ikke kunne ta ut begge to med én posisjon. Gode trenere designer posisjoner og bevegelsesmønstre som gir motstanderen utfordringer med å respondere korrekt.

Angripernes oppgaver i oppbyggingen

Det første vi ønsker oss for å få startet med god kontroll, er altså å ha et overtall nærme ballen. På den måten får vi enkle, korte pasninger til å begynne med. Men for å få en ledig spiller bak, trenger vi hjelp av de foran.

Hensikten med posisjoneringen av angriperne våre er å okkupere motstanderens backrekke på en måte som gir oss det overtallet vi trenger lavere i banen. De må skape mer rom for laget å spille i, og utnytte eventuelle feilsteg som motstanderen gjør. Om vi klarer å tvinge motstanderen til å eksempelvis stå igjen bak med 4 spillere mot våre 3, eller kanskje til og med 4 mot våre 2, så vil vi få igjen for dette undertallet lavere i banen. Det vil da være ledige spillere i vårt forsvars- eller midtbaneledd.

Thierry Henry har i flere tilfeller gått ut med hva hans oppgaver var som kantspiller under Guardiola i Barcelona. «Stay in your position», repeterer han, og legger til at han prøvde å vandre over til den andre siden av banen for å bli med i spillet i en førsteomgang for Barca. Han scoret til og med mål i den omgangen. Men istedenfor hyllest til pause ble han byttet ut for å ikke ha fulgt instruksene. Ved å bli i posisjonen sin som kantspiller og true backrekka med bakromsløp skal han skape rom for de andre ved å holde backrekka til motstanderen dyp. Det gjør det mulig for resten av laget å skape en fri mann. Hans oppgaver med ballen kommer senere i angrepet.

“ The players feel that, instead of moving towards the ball, the ball will reach them where they are. They feel that, in order for the attackers to succeed and appear in the newspapers, [they] need a good ball from the midfield and they, to do so, need a good ball from their defenders. I will pass it on to you and you pass it to them

Pep Guardiola om Barcelona før han fikk jobben som treneren deres

Kort oppsummert

Ved å starte med å plassere et overtall helt bakerst kan vi få en ren start. Hvis vi slipper å stresse, men kan begynne med tid og rom for én av våre bakerste spillere så vil resten av angrepet ha større sjanse for å lykkes og ha lavere stressfaktor.

Hvis forsvaret gjør jobben sin så vil vi få et overtall i den midtre seksjonen av banen. Men et overtall gir oss ikke en fordel om ikke posisjonene våre er gode. Midtbanens jobb er dermed å ligge i en posisjon som gir motstanderen dilemmaer. De må finne steder å plassere seg hvor motstanderen ikke kan forsvare to spillere med én posisjon. I så tilfelle tvinges motstanderen til å gjøre et valg. Og det valget kan vi bruke til å ta vår neste beslutning.

Om vi klarer å skape og finne den ledige spilleren så er målet å konvertere den fordelen høyere og høyere opp i banen. Forhåpentligvis har man gitt den spilleren som ender opp med ballen god tid i et farlig rom. Det er gode forutsetninger for å skape en sjanse.

I en statisk fremstilling av hvem som blir fri er det enkelt å se for seg konseptet. I praksis er det derimot mye vanskeligere. Spillet er dynamisk og situasjonen endrer seg konstant. Det betyr at også hvem som er ledig og hvor ledig man er, hele tiden justeres. Å klare å holde oversikt over dette i tempoet som moderne fotball spilles i er utfordrende. Og det gjør bragden til både spillere og trenere som utfører en slik spillestil på det høyeste nivået desto større.

Magien bak den ledige spilleren

Det jeg liker aller best med denne filosofien er at det stiller et ansvar til hele laget om å skape sjanser, og ikke bare til enkeltindivider. Det er vi som lag som angriper, og hver enkelt spiller har en viktig rolle i angrepet. Når vi bygger opp har du en rolle i å posisjonere deg sånn at vi får en ledig spiller. Og når vi har løst oppbyggingen har du enten en rolle i å forsvare en eventuell kontring, eller i å avslutte angrepet mot mål. Vår målsetning er at jeg skal skape gode forutsetninger for deg, og du skal gjøre det samme for nestemann. På den måten manipulerer vi tid og rom sammen. Og det er enkelt å se om vi fikk det til. Spillerne kan gi hverandre tilbakemeldinger og forslag til løsninger. Det skaper tenkende spillere innenfor et rammeverk som vi alle kan referere til. Det oppstår relasjoner og felles forståelse. Det kan se ut som kaos for alle andre, men er enkelt og forståelig for oss. Spillet gir mening.

Posisjonsspill er ballbesittelse med en hensikt. Vi manipulerer tid og rom for å skape gode forutsetninger for de neste mottakerne av ballen.

Hvis du liker denne typen artikler vil du også like den fotballfaglige podcasten jeg og Ruben Tollefsen har startet opp. Vi kaller den «tredjemann». Sjekk den ut på Spotify eller iTunes, og hold deg oppdatert på Twitter

Mer å lese? Sjekk ut noen andre artikler på denne siden

Hvorfor tredjemann er umulig å forsvare
På jakt etter posisjonsfordel
Hvordan Atalanta kan endre spillet
Flytt på motstanderen
Artikkel om den ledige spilleren på KFUM sine sider