
Hvordan Atalanta kan endre spillet
I løpet av årets Champions League er det få lag som har fascinert meg så mye som Atalanta. Det startet med oppgjørene mot Manchester City hvor de til tider fikk City til å se rådville og statiske ut, og har bredt seg videre både i Serie A og i 8-delsfinalene mot Valencia. Mye har blitt sagt om det interessante rotasjonsspillet Atalanta driver med i angrep, men jeg vil argumentere for at deres defensive system er enda mer banebrytende for idretten vår.
Så uten å gå noe mer rundt grøten; hva gjør Atalanta annerledes enn resten?
Mannsmarkering
Atalantas 3-4-1-2/3-5-2 system er designet for å enkelt og naturlig kunne markere hver enkelt spiller i motstanderens 4-3-3 eller 4-2-3-1.
I denne videoen forklarer jeg hvordan de gjør det, og hvorfor det kanskje ikke kan sees helt med det blotte øye. Sørg for å pause ved tekst da det går litt fort i svingene iblant.
Atalanta gjør noen spennende grep mot forskjellige formasjoner, men hvordan de justerer seg kan heller bli tema for et annet innlegg. For det aller mest interessante med markeringssystemet til Atalanta er hva slags implikasjoner det har for motspillet.
En nøtt å knekke for posisjonsspillet
I moderne tid har mange lag på internasjonalt nivå trukket posisjonsspillet til sitt hjerte. Filosofien som preges av å dominere kampen med ballen, skape sjanser med kontroll og stoppe motstanderens angrep ved roten har fått et sterkt fotfeste. Posisjonsspillets essens, som illustrert av Pep Guardiola med fler, bunner ut i en systematisk jakt etter «fordeler». Og for at noen skal ha en «fordel» trengs det tid og rom til å spille eller ta med seg ballen fremover.

En grunnpilar i det å skape en mulighet til å ta med ballen fremover med kontroll ligger i å begynne med et overtall bakfra. Derfor ser man ofte lag med denne filosofien sette opp formasjonen sin til å begynne med en overtallssituasjon mot motstanderens spiss(er) når de spiller seg ut bakfra. Eventuelt transformere seg inn i en struktur som gir dem et overtall bakfra. Som et kjent sitat fra Juanma Lillo sier:
Positional Play consists of generating superiorities out of the defensive line against those who are pressing you. Everything is much easier when the first progression of the ball is clean.
Mye av tanken bak posisjonsspillet er å konvertere dette overtallet (som starter bakfra) høyere og høyere opp i banen slik at man til slutt har ballen i nærheten av motstanderens mål med tid og rom til å skape noe. Mer om den ledige spilleren kan du lese her.
Overtallet bakfra og den ledige spilleren er viktige ingredienser for lagene som nå spiller posisjonsspill. Og når de mister den fordelen det er å bygge opp med et overtall så kan de slite med å skape fordeler på andre måter. Både spillere og lag har lært seg til å spille med en overtallsspiller og både vaner med ballen og bevegelser uten ballen i disse lagene har overtallsspill som en viktig forutsetning. For når de møter et soneforsvar, så er løsningen ofte å ikke bevege seg så altfor mye, men å heller flytte ballen på jakt etter den spilleren som motstanderen lar oss ha ledig og å lete etter pasninger «mellom linjene» til spillere med posisjonsfordeler i mellomrommet. Men hva skjer når disse lagene ikke lenger får den forutsetningen de trenger for å spille «possession» og holde ballen i laget med kontroll. Og når den ledige spilleren de er vant til å ha stående fritt mellom linjene alltid er markert. Hva gjør de da?
Hvordan responderer et posisjonsspill på mannsmarkering?
Når man spør de fleste proponenter for posisjonsspill hva som er svaret på å møte en mannsmarkering over hele banen så svarer de fleste; «da spiller vi langt og så har vi en 3v3 situasjon med våre angripere mot deres forsvarere».

Problemet med dette, i mine øyne, er at man da forsaker én av de viktigste idéene man har for å spille på den måten man gjør. Nemlig det å bygge opp spillet med KONTROLL, og å skape fordelaktige situasjoner for mottakeren av ballen. En lang og høy ball til spissen, kan ikke betegnes som en utpreget fordelaktig situasjon, og de fleste lag som spiller posisjonsspill har ikke en spiss som vinner sin individuelle kamp med stopperen i en luftsituasjon. Spillerprofilene som kreves i en slik tilnærming er ikke på enkelt vis forenelig med posisjonsspillet de er hentet/skapt for å blomstre i.
Det andre svaret man får er at mannsmarkering løses med 3rd man. Å slå ballen forbi ledd og mens ballen går så løper den fremtidige mottakeren av ballen forbi sin motstander og mottar på baksiden. Og det er ingenting galt med det svaret. Bortsett fra at detaljnivået ofte stopper der. Problemet er at det enten forutsetter en juniorfeil i markeringen eller eksepsjonell timing og forståelse mellom spillere. For hvis jeg mister deg bak ryggen min på hver pasning som passerer meg og så har jeg ikke gjort jobben min. Og har sannsynligvis ikke trent spesielt godt i markeringsspillet mitt. Det kan funke regelmessig mot et lag som bruker markering i en kamp her og der. Men ikke mot et lag som praktiserer systemet.
Posisjonsspillet er hovedsaklig kjent for 3 forskjellige måter å skape en «fordel» på. Disse er:
- Kvantitative fordeler (overtallssituasjoner)
- Posisjonelle fordeler (posisjon som tillater progresjon)
- Kvalitative fordeler (skjevt styrkeforhold mellom spillere)
Hva gjør du når du mister muligheten til å automatisk bli gitt et overtall et sted fordi motstanderen mannsmarkerer? Hva når ingen spillere på banen har en posisjonell fordel over sin motstander uten å først ha gjort seg fortjent til den? Veldig mange lag (og klubber) har blitt vant til å la ballen gjøre jobben. Spille den trygt fra seg til en medspiller i bedre posisjon og ikke løpe rundt unødvendig. Men mot et markeringssystem er det ikke automatikk i at en medspiller er i bedre posisjon enn deg. Da må man SKAPE seg en posisjonell fordel, eller utnytte en kvalitativ fordel.
Futsal og den fjerde fordelen
Sosio-affektive fordeler (timing og relasjon)
Når vi er inne på løsninger mot mannsmarkering; la oss snakke litt om futsal. Futsalens paradigme er at spillet ikke gir noe naturlig overtall og det preges sterkt av mannsmarkering, og det er godt kjent hvordan dette kombinert med små flater gir grobunn for god utvikling av 1v1 ferdigheter og ballbehandling. Det som ikke er like kjent er hvor ekstremt detaljert det jobbes i idretten med sosio-affektive fordeler.
Den mindre kjente lillebroren til de 3 andre definerte «fordelene» er én jeg først hørte om fra Kai Bardal. Kai er assistenttrener på Norges landslag i futsal og vant i år Eliteserien med klubblaget sitt Utleira. Som spiller i KFUM Futsal har jeg selv følt på effektene av sosio-affektive fordeler i møte med Utleira. Hvordan de kan dominere motstanderen sin med en overlegen forståelse for tid, rom, pasningslinjer og non-verbal kommunikasjon seg imellom. Deres felles forståelse for spillsituasjoner, og bevissthet på hverandres styrker gjør den store forskjellen når rommene blir så små og motstanderne er så mannsorientert som i futsal.
Mye av dette handler om kommunikasjon mellom ballfører og medspiller(e). At vi ser og forstår hva som kan komme til å skje i neste trekk basert på situasjonen rundt ballen og vår felles forståelse for spillet, mens motstanderne våre er nødt til å gjette eller reagere. Og reaksjonstiden deres kan vi bruke på å skape oss en posisjonell fordel.
Hvorfor er dette viktig for deg?
Fordi dette er den neste store utfordringen.
I tiden før koronautbruddet var flere og flere lag innom markeringssystemer i forskjellige faser av spillet. Real Madrid opererte med tidvis markering over hele banen og veldig mange lag i La Liga har identifisert en svakhet hos Barcelona i hvordan de reagerer på markering. Posisjonsspillet som Barcelona er kjent for tok sikte på å utnytte motstanderens soneforsvar med god posisjonering og effektiv flytting av ball. Men jeg mener den neste utfordringen for lag som ønsker å dominere med ballen er hvordan de løser mannsmarkering.

